Henrik på besøk del 1

Nå har jeg endelig fått besøk av Henriken min.. Han ligger for tiden i sengen med feber og er ikke i topp form. Derfor har han kost seg med å skrive litt til bloggen min mens jeg har vært på skolen og lest. Her er hans fortelling fra den første uken her i NZ:

Lørdag 24. mars gikk turen fra Oslo. Nesen var rettet mot New Zealand, med mellomlanding i London, Bangkok og Sydney. Etter gode 37 timers reise ankom jeg omsider Auckland mandag 26. mars klokken 15 lokal tid. Trøtt og sliten var jeg klar for å ta en dusj og hoppe i litt mer sommerlige klær. Da passet det perfekt at flyet fra Bangkok til Sydney var forsinket og at jeg derfor måtte løpe for å rekke flyet videre. Dessverre forflyttet ikke bagasjen min seg like kjapt, så jeg måtte forlate flyplassen tomhendt. Etter altfor lang tid på shuttlebuss ankom jeg omsider Unilodge, hvor Marita stod og ventet. Det var utrolig deilig å se henne igjen, men gleden ble kortvarig da hun skulle ha prøve en liten time senere.

Etter et døgn i jenteklær var det deilig å endelig få bagasjen. Tirsdag 27. mars tok vi en liten sightseeing tur i byen og på universitet. Etter en lang og kald vinter i Norge var det deilig å endelig kunne gå i shorts igjen. Auckland viste seg å være en kjempefin by med masse forskjellige mennesker. På kvelden var det klart for quiz for nordmenn på Seba. Der havnet vårt lag, Smågodt, på sisteplass. Utrolig skuffende med tanke på vi hadde en på laget som bor i Norge (meg) og at det var en hel kategori som gikk på nyheter fra Norge.

Oss i Auckland

Onsdag 28. mars var det klart for Sørøya. Flyet, som var omtrent like stor som en maxitaxi, gikk fra Auckland ca. klokken 11 og var fremme i Nelson like etter klokken 12. I Nelson var det lite og se, men sultne som vi var gikk turen til Stefano’s, hvor vi spiste en kjempestor pizza.

Stor, god pizza

Litt over tre gikk bussen til Kaiteriteri. Dette viste seg å være en koselig lite sted. Vi satte opp teltet, før vi spilte minigolf. Der tapte jeg så det sang og ble bitter. Etter det flaue nederlaget gikk vi innom The Beached Whale, den lokale restauranten. Vi var egentlig ikke så veldig sultne, men visste at det var greit å spise litt. Marita bestilte fiskesuppe, mens jeg ikke klarte å bestemme meg, så jeg bestilte en random pizza uten å se på menyen. Napolitana hørtes uskyldig ut, men viste seg å være noe ganske annet. Ved første øyekast var det en pizza med kun kappers, men under overflaten lurte alle gutter store pizzaskrekk: ANSJOS!! Herfra ble alt fyllet pent skrapet av… nydelig! Marita syntes det var veldig festlig og koste seg under hele måltidet, mens jeg ble enda mer bitter.

Torsdag måtte vi opp tidlig og pakke alle tingene våre, fordi vi skulle på padletur. Etter å ha rotet bort to rabattkuponger måtte vi betale full pris, som var ganske mye! Sammen med guiden Tim, sveitseren Anna og amerikanerne Nancy, Rachel, ”Sharky” og Glen var vi klare for Seal and Remote Coast kayak tur. Først ble vi kjørt i taxibåt til Long Beach. Her fikk vi instrukser om hvordan vi skulle klargjøre kajakken og hvordan vi skulle padle. Vi viste raskt hvem som var konger da vi umiddelbart kom i tet. Vi padlet først for å se på selene, som koste seg stort på en egen øy. Vi ble tipset om at det var observert noen delfiner like i nærheten og vi satte kurs mot dem, men søket ble avsluttet like etterpå, da Tim ikke hadde troa. Så padlet vi rundt seløyen og rettet nesen mot Mosquito Beach og lunsj. Vi vant selvfølgelig kappløpet og fikk ”skryt” av Tim og litt kjeft for å bryte opp gruppen. På vei opp på land dro Henrik kajakken opp på land før Marita hadde fått begge bena på land. Derfor endte Marita i vannet. Det var artig (syntes Henrik). Lunsjen bestod av nysmurt baguett, most muffin og en stor cookie. Amerikanerne maste på Tim om å få masse sukker i kaffen for å få energi til hjemturen, som om det ikke var nok sukker i muffinen og cookien. Etter en lang og delig lunsjpause på idylliske Mosquito Beach satte vi kursen videre. På Sandflies Beach passet det bra å surfe på de store bølgene. Tim og Anna var først og kom helskinnet ut igjen. Vi var de neste til å prøve lykken. Det var artig å surfe, men det artigste var når vi skulle padle ut igjen. På vei ut padlet vi rett mot bølgene. Dette gjorde at vi fikk alt vannet rett på oss. Dette førte til at kamerabagen løsnet og Marita lange armer fikk fisket den opp igjen. På vei gjennom de store bølgene løsnet Maritas trekk som gjorde at vannet seg ned i kajakken. Henrik synes dette var gøy, mens Marita ikke synes det var like gøy! Etter at vi kom helskinnet gjennom så vi på de andre som skulle prøve seg. Det gikk ikke like bra. Glen og Nancy veltet og det tok lang tid før de kom seg ut igjen. Turen var nå snart ferdig og vi sprintet inn til opphentingsstedet. På vei inn veltet også Tim og Anna. Vel inne ved stranden tok vi oss et bad. Selv om været ikke var det beste (stort sett regn/overskyet) hadde vi en flott tur!! Tilbake i Kaiteriteri fant vi ut av vi ikke hadde rukket bussen vår tilbake til Nelson. Dette førte til at vi ble med kajakkbussen inn. Marita spurte om vi hadde mye tid til bussen gikk da hun måtte veldig tisse. Det hadde vi ikke! Hun ble derfor i veldig dårlig humør og var det stort sett hele turen til Nelson… dette gikk selvfølgelig utover Henrik (det var jo hans skyld). I alt stresset glemte Marita favoritt sandalene sine.

Marita ivrig etter å komme seg ut..Marita og Henrik Mosquito Beach

Vel tilbake i Nelson måtte vi finne oss et sted å bo. Etter å ha spurte bussjåføren hvor vi kunne campe, gikk vi i den retningen han sa. Marita måtte fortsatt tisse og jeg var kald. På vei til ”campingplassen” ble vi stoppet av en dame som lurte på hvor vi skulle, for hun hadde aldri sett backpackere gå i den retningen før. Det stoppet også en shuttlebuss som også lurte på hvor vi skulle. Etter litt snakk kjørte shuttlebussen oss til et hostel.

Fredag 30. mars våknet vi som vanlig tidlig. Vi hadde massevis av tid, men den gikk fryktelig fort. Vi måtte derfor løpe til bussen som skulle gå halv ni. Da vi kom frem til bussholdeplassen hadde sjåføren startet motoren, lukket døren og så rimelig klar ut for å kjøre, men vi rakk det jo. Marita likte ikke å ha så dårlig tid, mens Henrik er litt mer vant til det… Etter en liten time på bussen ankom vi Blenheim og Marlborough vin region. Vi fant hostellet og var ganske klare for å sykle til de forskjellige vingårdene, men da var selvfølgelig ikke de som jobbet der tilstedet. Marita ringte dem, mens Henrik satt på terrassen og koste med huskatten, fordi Marita MÅ være alene når hun snakker i telefonen. Etter kun å komme i kontakt med en svarer og ventet en stund, bestemte vi oss for å prøve å skaffe oss sykler på en annen måte, men akkurat da vi var i ferd med å gå kommer hun som jobber der tilbake. I dag har vi flaks tenkte vi.

Vi var nå klare for å ta fatt på den lange sykkelturen. Vi syklet først til den vingården som ligger lengst unna, ca en mil, vel vitende om at hjemturen kunne bli betydelig lengre. Den første vingården vi besøkte var Highfield, som var det beste ifølge Marita. Vi smakte på de forskjellige vinene før vi kjøpte et glass av den beste nærmere bestemt Elstree Cuvee Brut, satte oss på terrassen og nøt været. Dette var et utrolig flott sted som også hadde servering. Vi dro så til Villa Maria. Her var det ingen servering av verken mat eller drikke, men vi smakte på vinene de hadde før vi fortsatte. Vi kom så til Wither Hills. Et fantastisk sted med god vin, men for min egen del var det stedet og ikke vinen jeg kommer til å huske best. Vi satte oss ned med et glass Pinot Noir og nøt stedet. Henrik på terassen på Highfield Highfield Estate fornuftig med hjelm stumpen til Marita frister mer enn druene på Villa Maria Kjelleren på Wither Hills Nydelige Wither Hills

Til nå hadde alt gått vår vei denne dagen, men det skulle nå snu. Vi hadde planlagt å besøke en vingård til før vi skulle tilbake til hostellet. Etter å ha syklet i veikanten på landevei med 100-sone, kom vi nå over på fortau og syklet forbi innkjørsler og utkjørsler. Jeg syklet først med Marita rett bak. Men plutselig var hun ikke det lenger, og jeg kunne ikke se henne heller, men jeg så en bil som stod halvveis ut av en innkjørsel. Etter å ha snudd så jeg at Marita var på den andre siden. Bilen hadde kjørt ut mellom oss uten å se henne. Dermed syklet hun rett inn i skjermen og stupte over panseret. Marita var rimelig forslått og i sjokk. Hun sa at det ikke gjorde vondt, så vi fortsatte til Dry Hills. Etter vinturen dro vi tilbake til hostellet, sov litt også spiste vi taco litt utpå kvelden.

Lørdag 31. mars tok vi bussen til Christchurch, med en liten pause i Kaikoura. Kaikoura er et kjempekoselig lite sted på østkysten av Sørøya. Hele bussturen tok cirka fem timer, men det gikk veldig greit. Tiden går fort i godt selskap.

Stranden i Kaikorua

I Christschurch fant vi oss et sted å bo i Backpacker Guiden. Når vi så kom frem dit, fikk vi høre at det var fullt, men vi ble tilbudt et motellrom til 55 dollar, samme pris som et dobbeltrom. Da måtte vi selvfølgelig slå til. Etter innsjekking gikk vi en tur i byen og fant endelig nye Rip Curl sandaler til Marita, og det var i tillegg to-for-en! Snakk om flaks. Etter et par timer i byen tok vi med oss litt kinesisk takeaway og spiste på motellet, før vi som vanlig sovnet tidlig. Jeg begynte å bli litt forkjølet.

03.45 ringte vekkerklokken. Herlig tid! Shuttlebussen kom halv fem og vi var fremme ved flyplassen litt før fem. Flyet hjemover gikk ti på seks og vi var hjemme litt over åtte. Da var det bare å hoppe i loppekassa og strekke litt.