Familiebesøk

22. februar kom mor, pappa, tante Hanne og onkel Hans Olof på besøk. De hadde vært innom Singapore og Sydney på veien. Formen var ikke helt på topp. Influensaen hang igjen hos mor og tante hadde så vidt begynt å komme seg fra kyssesyken. De bodde på hotellet som ligger noen meter fra Unilodge (der jeg bor). De hadde god utsikt rett inn på rommet mitt (greit å vite hvor utrolig synlig jeg er her jeg vandrer rundt i nettoen). De første dagene var vi i Auckland. Mens mor og tante stort sett slappet av prøvde pappa, onkel og jeg å planlegge hva vi skulle gjøre resten av turen. Mens de bodde i Auckland ar vi en tur i Devonport, en koselig forstad som ligger en liten fergetur unna. Her gikk vi opp på Mt Victoria og spiste middag på en koselig restaurant. På lørdagen var vi på konsert i Domain. Vi hadde med oss pledd, salat, ost og vin og satt og koste oss til langt på kveld. SKycity Starlight Symphony var i Auckland Domain for 15. år på rad. Det var mange tusen mennesker i alle aldre som koste seg i det fine været.

Ingrid, Randi, Marita, Peter og jeg

ROTORUA

25. februar dro vi til Rotorua. Dersom dere har lest bloggen min før, så vet dere at New Zealand befinner seg på grensen av to frontalplater noe som blant annet fører til at varmen fra jordens indre kommer opp til overflaten i form av varme kilder etc. Rotorua er spesielt kjent for å ha veldig tynn jordskorpe, så her ryker det fra bakken og bobler i vannet overalt. Vi kjørte til Rotorua i vår leide Toyota Previa. Vi stoppet på det første og beste Motellet, og der fikk vi to rom (billigere enn hostel!!!). Vi kjørte ut til en maorilandsby (tante og onkel hadde vært her tidligere og ville gjerne tilbake). Det var veldig spennende å se hvordan de levde i landsbyen, men også litt trist at de må sette seg selv på utstilling for å ha mulighet til å leve slik. Vi hadde en guidet tur rundt i landsbyen. Her brukte de varme kilder til å lage all maten. Maiskolbene ble sveipet 4-6 ganger gjennom et ”basseng” med 170 grader og vips så var den ferdig. Annen mat ble plassert i bokser i jorden som fungerte som ovner. De døde var begravet i støpte ”kister” over jorden ettersom de ikke kan grave dem ned grunnet den tynne jordskorpen. Jeg så min første geysir og ble veldig imponert over at de har bosatt seg på et så ustabilt område og hvordn de klarte å benytte seg av det. På kvelden var vi på et maorishow (Rotorua er også kjent for å ha mange maorier). Vi ble hentet i buss og kjørt til en kopi av en gammel maorilandsby. Her lærte vi om alt mulig rart, så et kapahaka show og spiste nydelig hangi-mat! Jeg har vært på showet før, men det var like artig denne gangen.

Bilen

Rommet

begravede maorier

geysir

WAITANGI

Neste dag gikk turen nordover. Et lite stopp i Kawakawa for å se på et toalett designet av den berømte (jeg hadde aldri hørt om han) østeriske kunstneren Fredensreich Hundertwasser.

Et spesielt offentlig toalett..

Vi kjørte forbi Auckland og opp til Bay of Islands. Her bodde vi på et annet koselig motell og spiste middag ved en fin restaurant ved sjøen. Neste morgen dro vi til Waitangi National Reserve. Dette er stedet hvor den første britiske representanten bosatte seg og det var også her maorihøvdingene ga fra seg deres suverenitet over New Zealand i 1840 til den engelske dronning Victoria. Det var et flott område! Vi så verdens lengste maori.kano som ble bygget i forbindelse med 100-års-dagen for nasjonens fødsel. Den blir sjøsatt hvert år, når Waitangi traktaten feires (nasjonaldagen 6. februar). Den er laget av en eneste skauritre-stamme (!!). Kanoen er en kopi av en tradisjonell maori krigskano. Den er 35,7 meter lang og har plass til 150 krigere. Det er den lengste kanonen i verden som kan flyte. Det er også et tradisjonelt maori forsamlingshus på stedet, den gamle guvernørboligen og en flaggstang (med 3 flagg: union jack, nz og et maoriflagg).

stor kano

stor flaggstang

forsamlingshuset

Vi reiste østkysten oppover og vestkysten nedover.. På veien var vi innom Ninty miles Beach. Man skulle jo nesten tro at denne var 90 miles lang…men det er den ikke. Den er 90 kilometer lang..er jo langt nok det for så vidt. Det var ikke anbefalt å bade der..og dessuten var det ikke så fryktelig varmt, så vi nøyet oss med litt vassing og vandring i vannkanten. Var veldig vakkert og jeg gleder meg til å dra tilbake og ake nedover sanddynene som er opptil 150 meter høye.

Strand så langt øyet kan se..

På vei ned vestkysten kjørte vi innom Waipoua Kauri Forrest. Kauri (Agathis australis for de som bryr seg om..) er et fredet nåletre som kan bli opptil 50 meter høyt, 3 meter i dameter og flere tusen år gammelt. Vi stoppet for å se på et spesielt tre som het Tane Mahuta (Skogens konge). Dette er det største kauritreet i skogen. 52 meter høyt (hmm...det må jo bety at de kan bli er enn opptil 50 meter høye?), 13 meter i omkrets og 1200 år gammelt. Samlet volum er 244 kubikkmeter. Det var DIGERT!!!!!

Det var enda større en det ser ut til å være på bildet..

Vi kjørte til Dargaville hvor vi bodde på enda et trivelig motell. Spiset middag ute da strømmen bestemte seg for å gå i hele området, men det gjorde det jo bare enda hyggeligere! Nest edag gikk turen tilbake til Auckland.