Etter å ha sovet i nærmere 12 timer våknet vi, spiste frokost, pakket sakene våre og gikk av gårde. Mye av turen var i skogen og det var derfor ikek så mye utsikt. Denne dagen skulle vi over McKellar Saddle, en topp på ca 1000 meter. Veien opp var bratt og kronglete. Gikk enten på våte røtter eller i en bekk.. På toppen var det vakker utsikt utover fjellområdene rundt og vel verdt turen opp! På veien ned, som var enda brattere enn veien opp, møtte vi på en jente som hadde brukket ankelen. Hun var sammen med faren og de lurte på om vi kunne gå til nærmeste hytte for å få tak i hjelp. Dette var lenger enn vi hadde tenkt å gå den dagen, og jeg var helt utslitt da vi kom frem. Har aldri opplevd å være så tvers gjennom utmattet..men det var egentlig ganske deilig! På McKellar hut var det ingen på vakt, men det var flere trampere. Alle ble svært ivrige da de hørte om jenta. Klokken var over 20.00 da vi kom frem og det begynte så vidt å bli mørkt. 3 stk. gikk av gårde for å lete etter dem, men måtte gi opp da turen bort var for lang og de ikke ville ende opp inne i skogen i mørket. Mens noen lette prøvde de andre å bryte seg inn i vaktstuen, der det var en radio. Alle var med på å prøve å bryte opp døren. Dirket , sparket og brukte alle redskaper de kunne finne. Etter 1 1/2 time var de inne og fikk tilkalt hjelp. Jeg klarte ikke innvolvere meg noe særlig. Etter 8 1/2 time med tung sekk i vått terreng og regn var jeg klar for sengen (eller rettere sagt liggeunderlaget). Vi hadde tomat og paprikasuppe til middag, så la vi oss for å sove. Da vi nesten hadde sovnet hørte vi redningshelikopteret over oss. Vi lå og lyttet og synes helikopteret kom veldig nær oss. Vi hadde tidligere spurt om det var lov å campe der vi satte opp teltet, men det var det ingen som visste.. Pluttselig begynner teltet å bevege segnedover. Ingrid hylte som jeg aldri har hørt noen hyle før og jeg tenkte at det kanksje ikke var så dumt i tilfelle vi lå på helikopterlandingsplassen. Vi lå så langt ned mot bakken vi klarte. Da jeg strakk opp armen kjente jeg noe metall og ble litt bekymret for hvordan dette skulle gå. Prøvde å tenke på hvordan vi skulle klare å unngå bena på helikopteret, men før jeg fikk tenkt noe i det hele tatt gikk "taket" på teltet opp igjen og jeg kikket ut og så helikopteret lande ved siden av oss.. Da vi gikk ut var overteletet revet av og 4 av 6 plugger var dratt opp av bakken. Dette et det nærmeste Ingrid og jeg har vært en nær døden opplevelse. Satte litt mer pris på livet den kvelden.. 2 menn kom ut av helikopteret og ville snakke med oss...vi ga dem den informasjonen de trengte og de fløy avgårde for å finne jenta med den brukne ankelen. Så får vi bare håpe at de fant dem!:o)
Utenfor McKellar hut
Neste dag hadde vi en rolig morgen. Spiste frokost utenfor hytten og gikk ikke avgårde før 12.30. Planen var å gå et lite stykke og sette opp teltet ved en elv. Etter mye kortere tid enn beregnet var vi nesten ved ved Greenstone hut, mye lenger vekk enn vi hadde tenkt å gå. På veien møtte vi en mann som hadde som jobb å sjekke fiskelisenser langs elven. Vi stoppet og snakket litt. HAn hade hørt om oss siden vi fant jenta med ankelen. Før han gikk videre spurte han om han kunen ta et bilde av oss til et fiskemagasin. Det skulle han jo få lov til. Ikke at jeg skjønner hva vi har å gjøre med fisking.
Dette bilde får heldige fiskeinteresserte se i neste utgave av et eller annet fishing magazine. Vel fremme ved Greenstone hut snakket vi med vaktmannen (29 år gamle Matt fra Boston). Vi lurte på hva det kostet å campe ved hytten og han sa det var gratis, men at vi måtte gi han litt av det vi måtte ha av sjokolade og annet godt. Jeg sa som en spøk at jeg hadde noen råtne bananer han kunne få (de hadde blitt slengt mellom trærne og sekken og så ikke(!!) bra ut.) De ville han veldig gjerne ha og senere kom han innom teltet og hentet dem og ble kjempeglad da han så at det var hele 4 brunflekkede bananer!
Vi sov ikke veldig godt den natten. Dumme som vi er, så hadde vi glemt å sette søppelposen inn i teltet. Jeg våknet av at en livredd Ingrid klamret seg til meg mens hun sa uæææ...jeg er redd jeg.. Det var noen skumle lyder utenfor teltet. Først trodde jeg det var mus, men så luktet det pluttselig sau. Det var hverken mus eller sau, men en possum (pungræv) som koste seg med middagsrestene våre. Jeg tok frem lommelykt og lyste på den og da bare kikket den opp på meg. Etterhvert kom det en til og de begynte å frese på hverandre. Det ble litt ubehagelig å sitte inne i teltet, så vi bestemte oss for at vi måtte flytte posen. Da posen var satt bort fortsatte de to å krangle utenfor teltet noen timer, så ble ikke mye søvn.
Neste morgen ble vi vekket av at Matt kom. "hallo, hallo, are you sleeping? I have a surprise for you". Jeg åpnet teltdøren og inn strakk han en tallerken med to tykke skiver rykende ferskt bananbrød! Det smakte helt nydelig!! Vi spiste frokost på trappen og der ble vi stort sett hele dagen. Gikk en liten tur og traff på noen skumle edderkopper. 
Skummel edderkopp!
Nydelige Matt
Vi skulle egentlig gå videre denne dagen, men Matt synes vi skulle bli igjen og holde han med selskap, så da gjorde vi det. På kvelden var vi med inn i stuen hans, spilte kort, spiste sjokolade og nøtter, drakk te og fjaset..
Neste morgen stod vi tidig opp og gikk av gårde mot parkeringsplassen der vi skulle bli hentet klokken 14.00. Vi hadde god tid og fant oss en kjempefin plass der vi satt noen timer i solen og nøt siste smak av skog og fjell. 
Sandflies setter sine spor..
På parkeringslassen møtte vi to norske karer som hadde vært på samme tur som oss (ganske tilfeldig ettersom vaktene på hyttene aldri hadde sett nordmenn der før). Vi avtalte å spise middag med dem på kvelden. Spiste pizza, drakk øl og koste oss..
Vi hadde en dag i Queenstown før vi skulle tilbake til Auckland. Denne dagen lå vi på stranden, gikk rundt i byen, tok gondol, spiste taco på hostellet og pakket sakene, så de var klare for hjemreisen.
Deilig tur! Gleder meg masse til å telte mer med deg Ingrid!!! :o)
No comments:
Post a Comment